Hvem er tidenes aller beste Quarterback i NFL? Hvem fortjener å være på listen over de beste? Vi har tatt for oss historien og funnet frem til en liste over navn som er relevante i en slik diskusjon. De er også rangert etter undertegnedes vurdering, og nederst i saken kan du selv gi oss din liste over det DU mener er tidenes 10 beste QBer i NFL!
Aller først må imidlertid dette sies: Enhver person som tror det finnes et fasitsvar på et slikt spørsmål, har manglende kunnskap om sporten. Et slikt spørsmål er ikke jakten på en fasit, men på artige diskusjoner om hva de gode quarterbackene gjennom årenes løp brakte med seg – minnene de skapte, lagene de spilte på, og øyeblikkene vi husker frem til den dagen vi dør. Dette er også utgangspunktet for rangeringen du finner her.
De spilte alle under forskjellige forutsetninger – og da snakker vi ikke om deres forskjellige egenskaper som enkeltspillere, men om lagene rundt dem, trenerne, reglene og alt det andre som er unikt og faktisk ikke er likt for noen av dem. Riktignok kan vi snakke om like regler i bestemte epoker, og det gir et godt sammenligningsgrunnlag innen epoken. Derimot er det ganske fånyttes å tro at completion percentage for Sammy Baugh kan sammenlignes med den samme statistikken for Aaron Rodgers.
Selv innen samme epoke er ikke forutsetningene de samme. Medspillere utgjør en forskjell. Antall Pro Bowls lagkamerater har vært i og denslags meritter er gode for å trene seg i diskusjonsteknikk, men er ikke i nærheten av å gi et helhetlig bilde av hva som foregikk og hvordan individene spilte hverandre gode og utgjorde et lag sammen.
Hva er dessuten kriteriene for tidenes beste quarterback? Mesterskap? Pasningsyards? Touchdowns? Sterkeste kastearm? Beste presisjon? Roligst i pressede situasjoner? Det finnes mange valg man kan spisse det inn mot, og de gir ofte forskjellige resultater.
Likeledes er det umulig å sette seg inn i hvordan en spiller som Otto Graham, Sid Luckman eller Sammy Baugh hadde gjort det i dagens NFL, på lik linje med hvordan eksempelvis Dan Marino hadde passet inn i 1930-årenes NFL.
Når undertegnede allikevel har laget en rangert oversikt, så er det altså ikke gitt slike spesifikke kriterier. Tvert i mot ønsker vi å favne vidt, og ha en oversikt over de Amerikansk Fotball mener fortjener mest å huskes. Dette handler om å feire NFL-historien og noen av de som utvilsomt har bidratt sterkt til den fra Quarterback-posisjonen.
Her er undertegnedes liste:
10. ROGER STAUBACH (Dallas Cowboys 1969-79)
Meritter: 2x Super Bowl-mester, 1x Super Bowl MVP, 1x NFL MVP, 6x Pro Bowl
Nøkkelstatistikker: 22.700 passing yards, 153 TDs mot 109 interceptions, 57% av pasningene endte i mottak, QB-rating for karrieren endte på 83.4.
Kommentar: Du er sannsynligvis ganske populær når kallenavnet ditt er «Captain America». I Staubach sitt tilfelle lå det også mer dyptpløyende årsaker bak. Ikke bare var han QB for det som vi i dag kjenner som «Americas team», Dallas Cowboys, men Staubach ble draftet i 1964, tilbrakte 4-5 år i US Navy som offiser der (inkludert 1 år i Vietnam), og SÅ begynte han proff-karrieren. Det høres ut som oppskriften på en karriere som aldri blir noe av, men for Roger Staubach skulle det allikevel bli 11 suksessrike sesonger i verdens beste liga. Skjønt; egentlig var ikke alle 11 sesongene suksessrike for hans del. I 3 av dem spilte han knapt. I 1971, i en alder av 29, var han den primære starteren for Cowboys for første gang.
Det var suksess så det holdt; sesongen endte i Super Bowl-seier for Staubach og Dallas. Året etterpå ble imidlertid ingen dans på roser, ettersom Roger Staubach var ute med skade tilnærmet hele 1972. Resten av 70-tallet var han på banen, og ledet Dallas Cowboys i et tiår hvor de var et av de klart beste lagene i ligaen. Staubach var en viktig del av det. Gjennom karrieren vant han 74.5% av kampene han startet. Han vant enda en Super Bowl i 1977.
Mens mange spillere slakker av på slutten av karrieren, var ikke det tilfelle for Roger Staubach. Hans siste sesong, 1979, var en av hans klart beste. Det VAR den beste i antall passing yards, completions og touchdowns gjennom lufta. Dallas ville ha Staubach tilbake for et par sesonger til, men han takket nei. Legene hadde indikert at han stod i fare for permanente skader om han fikk flere hjernerystelser, og han valgte å lytte til rådet om å legge opp. Han ble valgt inn i Pro Football Hall of Fame i 1985.
9. BRETT FAVRE (Atlanta Falcons 1991, Green Bay Packers 1992-2007, New York Jets 2008, Minnesota Vikings 2009-10)
Meritter: 1x Super Bowl-mester, 3x NFL MVP, 11x Pro Bowl, 6x All-Pro
Nøkkelstatistikker: 71.838 passing yards, 508 TDs mot 336 interceptions, 62% av pasningene endte i mottak, QB-rating for karrieren endte på 86.0.
Kommentar: Sjelden har begrepet «gunslinger» vært mer passende enn på nettopp Favre. Mississippis store fotball-sønn var en skikkelig tøffing. På high school spilte han en rekke posisjoner, men først og fremst QB for farens lag. Type angrep? Wishbone. På en god dag kastet Favre fortsatt færre enn tosifret antall pasninger. Allikevel endte han opp på et college-lag på toppnivå (Southern Mississippi; det eneste laget som ga ham et idrettsstipend), og der fikk han vist mer av evnene til å kaste ballen. Karrieren på college endte opp med å være god nok til at han ble draftet av Atlanta Falcons i 2dre runde av draften 1991. Falcons draftet ham riktignok mot hovedtrenerens ønske, og derfor var sistnevnte ivrig på å bli kvitt ham. Han ble tradet til Green Bay, og det er der legenden Brett Favre virkelig begynner sin NFL-historie.
Hos Packers, som var ivrige på å få Favre på laget, skulle det bli 16 sesonger. Inkludert i de sesongene var gullrekka 1995, 1996 og 1997, hvor Favre ble kåret til NFL sin MVP samtlige år. I kjølvannet av 1995-sesongen avanserte laget til Conference championship før de falt, i 1996 ble det Super Bowl-seier, og i 1997 ble det Super Bowl-tap.
Brett Favre var fantastisk hos Packers. Han gjorde dem relevante. I løpet av 16 år hadde de vinnende sesonger 13 ganger. De hadde 10 eller flere seire i 9 av de sesongene. Riktignok var det ikke uten noen skjær i sjøen: På banen kastet Favre mange interceptions, en utfordring som kan sies å være en konsekvens av en spillestil hvor han ikke var redd for å fyre ballen avgårde i tide og utide. Utenfor banen slet Favre med avhengighetsproblemer. Det spørs om han ikke hadde blitt suspendert mer i vår tid enn det han opplevde i sin tid, så på sett og vis kan vi være glade for at han spilte da og ikke nå.
På slutten av karrieren ble det brudd mellom Brett Favre og Green Bay Packers. Han var usikker på om han ville fortsette som spiller, og var ikke snar med å bestemme seg. Packers kunne ikke vente, og satset videre med en viss Aaron Rodgers. Når Favre endelig bestemte seg, var det for seint for Packers, og Favre måtte finne seg en annen arbeidsgiver. Det ble en sesong hos Jets, før ferden endte hos Vikings. Det sistnevnte var kontroversielt, ettersom Minnesota er i samme divisjon som Green Bay – mange Packers-fans mislikte det.
Sesongene hos Jets og Vikings hadde sine høydepunkt, men noen ny Super Bowl ble det ikke. Favres beste år var bak ham, og i januar 2011 annonserte Favre at han la opp for siste gang. Brett Favre er ikke i Pro Football Hall of Fame ennå, men det skyldes at han ikke har oppnådd kriteriene for innvelgelse ennå. Når det oppnås etter å ha vært utenfor banen i 5 år, så kan du være sikker på at han er valgt inn!
8. JOHNNY UNITAS (Pittsburgh Steelers 1955, Baltimore Colts 1956-72, San Diego Chargers 1973)
Meritter: 1x Super Bowl-mester, 3x NFL-mester, 4x NFL MVP, 10x Pro Bowl, 7x All-Pro
Nøkkelstatistikker: 40.239 passing yards, 290 TDs mot 253 interceptions, 54.6% av pasningene endte i mottak, QB-rating for karrieren endte på 78.2.
Kommentar: For et par tiår siden handlet diskusjonen om tidenes beste QB stort sett om to navn. Mens det nå gjerne er Joe Montana vs. Tom Brady, var diskusjonen da gjerne Johnny Unitas vs. Joe Montana. «Johnny U» er og forblir manges favoritt. Han har riktignok blitt forbigått av Peyton Manning når det gjelder antall ganger å bli kåret til ligaens MVP, men likefullt står Unitas igjen som et enormt ikon som ledet angrepsspillet til et av ligaens aller beste lag i en tid hvor NFL gikk til topps i amerikanernes sports-univers. Unitas var en viktig del av det. At han vant datidens versjon av Super Bowl tre ganger sier også sitt. Han spilte riktignok også i begynnelsen av Super Bowl-æraen, men da var karrieren på hell.
Når man tenker på Johnny Unitas, så er det Colts som er laget og uniformen man har ham i. Få kjenner til at han faktisk begynte NFL-karrieren hos Pittsburgh Steelers, men der ble han veid og funnet for lett. For mentalt lett, faktisk: Treneren til Steelers mente at Unitas ikke var intelligent nok til å spille QB i NFL. Den vurderingen blir av mange ansett å være den største blunderen i Steelers sin historie, og førte Pittsburgh-fødte Johnny Unitas i armene på Baltimore Colts, som gjorde en helt annen vurdering.
Etter initielle start-problemer (etter 4 kast stod Unitas igjen med 2 incompletions og 2 interceptions), fikk Johnny U snudd det hele, og i 1957 var han starter hos Colts. Det ble kjempesuksess: Første sesongen som starter ledet han ligaen i passing yards og TDs, ledet Colts til deres første sesong med flere seire enn tap, og ble kåret til NFLs MVP.
Året etterpå spilte han fortsatt godt, og best når det virkelig gjaldt. Finalen i 1958 er kjent som «The Greatest Game Ever Played«, og Unitas ledet Colts til mesterskapsseieren foran 64.185 på tribunen og 45 millioner foran TV-skjermen. Kampen ansees som NFL sitt definitive gjennombrudd som publikumsidrett, og Johnny U var midt i smørøyet.
Individuelt sett var Unitas i begynnelsen av en årrekke hvor han var ligaens aller fremste QB, og han ble valgt til Pro Bowl i 10 av 11 sesonger fra og med 1957 til og med 1967. Det var også i denne perioden han ble kåret til NFL MVP 3 ganger, samt All-Pro 7 ganger. I praksis var 1967 hans siste skikkelige sesong, og i de påfølgende 6 sesongene var han mer tilskuer enn deltaker. En skade i preseason 1968 ødela i praksis Unitas sin kastearm, og han var aldri den samme. Allikevel rakk han å spille i Super Bowl III og Super Bowl V. I førstnevnte kom han av benken og ledet Colts i et comeback-forsøk som til slutt ikke lyktes i kampen hvor Joe Namath garanterte at New York Jets kom til å vinne, og i Super Bowl V var det Unitas selv som måtte gå til benken når han ble skadet. Colts satte inn backup Earl Morrall, og det var han som ledet Baltimore Colts i andre halvdel av kampen. Det lyktes Morrall med, og slik ble faktisk Johnny Unitas Super Bowl-vinner også, selv om han på det tidspunktet var milevis unna den stjernen han hadde vært.
Etter et kort og mislykket opphold hos San Diego Chargers var karrieren slutt i 1973, og Unitas ble valgt inn i Pro Football Hall of Fame i 1979. Han døde i 2002.
7. DAN MARINO (Miami Dolphins 1983-99)
Meritter: 1x NFL MVP, 9x Pro Bowl, 6x All-Pro
Nøkkelstatistikker: 61.361 passing yards, 420 TDs mot 252 interceptions, 59.4% av pasningene endte i mottak, QB-rating for karrieren endte på 86.4.
Kommentar: Marino er sannsynligvis tidenes aller beste kastemaskin, noe Miami Dolphins benyttet seg av omtrent fra det øyeblikket han ankom Florida. I rookie-sesongen startet han 9 kamper, og viste hva som ville komme. 20 TDs mot 9 interceptions i førsteårs-sesongen er også en tendens som slår de fleste andre som kommer inn i ligaen, og QB-ratingen på 96.0 var eksepsjonell. Året etterpå, i 1984, tok det fullstendig av. Dan Marino ble første QB som kastet for over 5.000 yards i en sesong når han hadde 5.084. Til sammenligning var det kun to andre QBer som maktet å passere 4.000 yards i 1984. Den sesongen ble Marino også førstemann med over 40 TD-pasninger, og med sine 48 var han godt over den grensen.
17 sesonger skulle det bli for Dan Marino hos Dolphins, 10 av dem endte i sluttspillsplass. Derfra og til Super Bowl-seier skulle det imidlertid alltid bli for langt. Nærmest var det nettopp i 1984-85 sesongen, hvor Miami Dolphins tok seg til Super Bowl, men falt for San Francisco 49ers med Joe Montana ved roret. Den kampen var i grunnen svært beskrivende for kritikken som skulle henge med Dolphins i årene Marino var der. I Super Bowl XIX løp Miami med ballen kun 8 ganger. Det var forsåvidt mindre enn de aller fleste andre kampene de noensinne spilte mens Marino var hos dem, men det sier noe om den manglende balansen de hadde. I løpet av Marino sine 17 sesonger hadde Miami Dolphins en runningback med mer enn 1.000 yards på løp kun en eneste gang (1996), og det var ikke fordi det var en komité av RBs som delte på oppgaven!
Når motstanderne møtte Miami visste de med andre ord hva de ville treffe på: En svært sterk og presis kaste-kanon som skjøt dem i stykker hvis de ikke fikk satt nok press. Utenfor pocketen var Dan Marino ingen trussel: Samlet gjennom 17 sesonger endte han med 87 yards på løp! Han hadde flere sesonger (11) med minus-yards enn pluss-yards.
I dag innehar Dan Marino fortsatt 12 NFL-rekorder alene, i tillegg til 9 som han deler med andre. Dan Marino ble valgt inn i Pro Football Hall of Fame i 2005.
6. STEVE YOUNG (Tampa Bay Buccaneers 1985-86, San Francisco 49ers 1987-99)
Meritter: 3x Super Bowl-mester, 1x Super Bowl MVP, 2x NFL MVP, 7x Pro Bowl, 6x All-Pro
Nøkkelstatistikker: 33.124 passing yards, 232 TDs mot 107 interceptions, 43 TDs på løp, 64.3% av pasningene endte i mottak, QB-rating for karrieren endte på 96.8.
Kommentar: Steve Young spilte proff-fotball i USFL før han endte opp i NFL, så statistisk sett mistet han noen NFL-år der. Spørsmålet er om ikke det uansett var greit, blant annet for historien som førte ham til 49ers nok hadde vært annerledes da. Kanskje hadde han endt opp i gravhaugen for QBs som Tampa Bay var på 80-tallet, og vært helt glemt i dag. Slik ble det heldigvis ikke.
Etter en solid college-karriere hos BYU, gikk altså ferden til Los Angeles Express i USFL for 2 sesonger, før 2 forglemmelige sesonger hos Buccaneers fulgte. Så ble han tradet til 49ers, og der havnet han bak Joe Montana og var altså backup. Det var først etter en skade på Montana, og i sin syvende NFL-sesong (1991) at Steve Young fikk være starter hos San Francisco. Den muligheten ivaretok han på best mulig måte.
Joe Montana var allerede ansett som tidenes beste, men når han var klar for å spille igjen så var plassen hans utrolig nok tatt. Steve Young hadde meldt sin ankomst som en av NFLs aller ypperste spillere, og slik skulle det forbli gjennom resten av 1990-tallet. Young vant hele 3 Super Bowls, men i 2 av dem var det Joe Montana som var på banen, med Steve Young på benken. Derfor var det en enorm seier for Young når han i kjølvannet av 1994-sesongen ledet laget til Super Bowl-seier og med 6 TD-pasninger selv ble kåret til Super Bowl MVP.
Young var kjent for sine eksepsjonelle atletiske evner; han var som en runningback som kunne kaste like godt som de beste QBene, og hans signatur-øyeblikk er ikke en pasning, men et helt utrolig løp han gjorde mot Minnesota Vikings i 1988:
Steve Young fikk altså ikke så mye muligheter tidlig i karrieren, og karrieren ble også avsluttet brått på grunn av en misset blokk (Lawrence Phillips…) som førte til en sack som ga Young en av mange hjernerystelser i karrieren. Det skulle bli den siste (og hans siste spill i NFL); han hadde fysiske plager som følge av dem, og 49ers mente at det ikke lenger var forsvarlig for ham å spille. Det konkluderte han til slutt med selv også, og la opp etter 1999-sesongen. Han ble valgt inn i Pro Football Hall of Fame i 2005.
5. OTTO GRAHAM (Cleveland Browns 1946-1955)
Meritter: 4x AAFC-mester, 3x NFL-mester, 2x AAFC MVP, 3x NFL MVP, 5x Pro Bowl, 8x All-Pro
Nøkkelstatistikker: 23.584 passing yards, 174 TDs mot 135 interceptions, 55.8% av pasningene endte i mottak, QB-rating for karrieren endte på 86.6.
Kommentar: «Automatic Otto» er den ultimate mesterskaps-QBen, og slår alle andre på lista ned i støvlene i så måte. Vi må kanskje først forklare at Cleveland Browns og Otto Graham begynte karrieren som en del av NFL sin konkurrent-liga All-America Football Conference. Denne ble i stor grad en del av NFL i 1950, og lagene Browns, 49ers og Colts har sine røtter i AAFC (en vanlig misforståelse er at det samme gjelder Buffalo Bills, men det Bills-laget som spilte i AAFC har kun navnet til felles med AFL-laget som ble startet et tiår etter AAFC sin siste sesong).
Både før og etter at Browns ble en del av NFL, så var det Otto Graham som var QB for laget. I 7 av hans 10 NFL-sesonger vant laget hans mesterskapet. Se for deg at et lag, en QB og en hovedtrener hadde vunnet Super Bowl 2006, 2007, 2008, 2009, 2010, 2014 og 2015, hvorav 2006 var rookie-sesongen til QBen og 2015 var hans siste sesong. Det er altså det Graham gjorde i sin karriere, om vi forskyver den 60 år i tid for å illustrere hvor suksessrik han var.
Otto Graham ble valgt inn i Pro Football Hall of Fame i 1965. Han døde i 2003, 82 år gammel.
4. PEYTON MANNING (Indianapolis Colts 1998-2011, Denver Broncos 2012-15)
Meritter: 2x Super Bowl-vinner, 1x Super Bowl MVP, 5x NFL MVP, 14x Pro Bowl, 10x All-Pro
Nøkkelstatistikker: 71.940 passing yards, 539 TDs mot 251 interceptions, 65.3% av pasningene har endt i mottak, og QB-ratingen hans for karrieren er 96.5.
Kommentar: 4 Super Bowls har det blitt, men kun 2 av dem har endt i seier. Da skjønner man hva slags luksus-karriere det er snakk om; når skuffelsen ligger i at det kun har blitt to Super Bowl-seiere. Faktum er at på dette nivået, så er det faktisk en viss skuffelse i det. Manning hører hjemme i diskusjonen om beste QB noensinne, men i manges øyne kommer han nok aldri til å toppe lista nettopp fordi han ikke har vunnet flere mesterskap. Det er allikevel ingen som helst tvil om at vi snakker om et av de mest eksepsjonelle talentene ligaen har sett, og samtidig en av de klart bedre karrierene også.
Peyton Manning, selv sønn av en habil NFL-QB i form av Archie Manning, var et stort talent som ble draftet med første valg i første runde av draften 1998. Det er kanskje ikke alle som husker det nå, men det var ingen selvfølge; debatten den gang gikk på om man burde ta Manning som nr. 1, eller Ryan Leaf som nr. 1. Colts tok Manning med førstevalget, San Diego Chargers tok Leaf med andrevalget, og Indianapolis kan i grunnen feire den dagen til evig tid. Leaf ble tidenes aller største bomvalg, mens Manning innfridde allerede fra første sesong.
Riktignok ser statistikkene fra den første sesongen litt shabby ut sett så langt i etterkant, men 3.739 yards passing og 26 touchdowns ble ansett som solide resultater i 1998, selv med completion % på 56.7 og 28 interceptions som en del av pakken. Colts vant bare 3 kamper det året; sesongen etterpå slo Manning ut i full blomst både i individuelle statistikker, og som leder for et lag som snudde fra 3-13 til 13-3.
Fra 1999 til 2010 skulle det bli ufattelige 11 (av 12 mulige) sesonger for Peyton Manning med over 4.000 yards passing for Colts, og laget hans vant 138 kamper mot 54 tap. Det er seier i ca. 72% av kampene!
En nakkeskade som skulle vise seg å være mer alvorlig enn først antatt førte til at Manning var ute hele 2011-sesongen, og på grunn av økonomien i å beholde ham, kombinert med at Colts hadde førstevalget i draften 2012 og en viss fyr ved navn Andrew Luck kunne velges, gjorde at Indianapolis kuttet Peyton Manning. Det var tildels kontroversielt på tidspunktet, først og fremst av sentimentale årsaker – de fleste forstod både den sportslige og økonomiske begrunnelsen.
Det tok ikke lenge før Manning ble signert av Denver Broncos med John Elway i spissen, og det tok heller ikke lang tid før Peyton Manning gjorde Broncos til et relevant lag igjen. Riktignok hadde de snublet inn i sluttspillet i 2011 også takket være en svak divisjon, men med Manning ved roret gikk de umiddelbart fra 8-8 til 13-3 i antall seiere vs. tap. De snublet riktignok i sluttspillet, men i 2013-sesongen tok Manning-ledede Broncos seg hele veien til Super Bowl. Der gikk de fra favoritt til å bli revet i fillebiter av et godt forberedt Seattle Seahawks, og dessverre for Peyton Manning sin del er det nok flere som husker det enn hans fantastisk gode 2013-sesong, hvor han satte NFL-rekorder som bl.a. mest passing yards i en sesong (5.477) og flest touchdown-pasninger i en sesong (55).
Også 2014-sesongen ble solid, om enn ikke i nærheten av 2013. I 2015 har Manning senket nivået betraktelig, og det spørs om han ikke er i ferd med å sette et punktum for karrieren. Oppdatering 2021: Slik ble det; Manning satte punktum, og vant sin andre Super Bowl-seier i sin aller siste kamp!
Det hører forøvrig med til historien at den som er kåret til nr. 1 på denne listen, Tom Brady, selv peker på Peyton Manning som den beste noensinne. Manning hører definitivt med i diskusjonen!
3. JOHN ELWAY (Denver Broncos 1983-1998)
Meritter: 2x Super Bowl-mester, 1x Super Bowl MVP, 1x NFL MVP, 9x Pro Bowl, 3x All-Pro
Nøkkelstatistikker: 51.475 yards passing, 300 TDs mot 226 interceptions, 56.9% av pasningene endte i mottak, QB-rating for karrieren endte på 79.9.
Kommentar: Om denne listen hadde handlet utelukkende om talent og potensial, så hadde Elway hoppet opp til førsteplass umiddelbart. Sjelden har noen vært så vel ansett på vei inn i NFL som det John Elway var, og han ble da også draftet med det første valget i den første runden. Det ble i seg selv et drama, da laget som draftet ham (Baltimore Colts) fikk beskjed fra Elway at det var totalt uaktuelt for ham å spille der. Noen telefonsamtaler og en knapp uke seinere havnet John Elway i Denver via en trade, og der skulle han bli værende ut karrieren. Det var et lykkelig valg, men ikke uten drama – f.eks. ble etterhvert relasjonen mellom Elway og hovedtrener Dan Reeves forsuret. Det er få som tviler på at John Elway er en sterk personlighet, og det har gitt sine utslag både underveis i karrieren og når han i kjølvannet av den har blitt Denver Broncos sterke mann som general manager og en av organisasjonens visepresidenter.
På banen var det aldri tvil om at spillet Elway presterte var godt nok til å tåle at han måtte forhandles med utenfor banen. Allerede på high school var han ansett som landets beste (sammen med Dan Marino), noe som gjentok seg på college, og i NFL ble det mer av det samme. Han ble forøvrig draftet først i tidenes sterkeste QB-draft. Hele 6 av dem ble draftet i første runde, og av de er 3 i Pro Football Hall of Fame i dag. Av de 3 andre hadde 2 gode karrierer, og kun 1 kan ansees som en flopp.
Elway fikk nøklene til Broncos tidlig i sin første sesong, men brukte litt tid på å etablere seg. Den første sesongen var statistisk sett ingen suksess, men det snudde fra andre sesongen og for resten av karrieren. Sett med dagens øyne er det mange middelmådige sesonger, men vi snakker om en annen tidsepoke, også når det gjelder statistikk. Det er nettopp det som gjør noen av Dan Marino sine sesonger så latterlig eksepsjonelle, og Joe Montana sine ratinger mer imponerende enn de er selv ved første øyekast.
For John Elway sin del skulle det bli siste del av karrieren som ble den beste. Han var alltid bevegelig, men aldri spesielt avhengig av den bevegeligheten. Dermed ble heller ikke alderen dramatisk tyngende for ham. Tvert i mot skulle hans aller beste år i NFL være fra han var 33 år gammel og frem til han la opp som 38-åring. Elway eksploderte pasningsmessig i 1993, når han gikk fra et snitt på 186 yards passing pr. kamp året før, til 250 yards passing pr. kamp (og altså over 4.000 yards for sesongen) i 93-sesongen. Medskyldig i det var helt klart trenerskifte fra Dan Reeves som hovedtrener til Wade Phillips som hovedtrener og Jim Fassel som offensiv koordinator. Senere skulle det bli et skifte til Mike Shanahan som hovedtrener, noe som ga ytterligere suksess for laget. QB-ratingen til Elway i 1993 var på 92.8; i de 10 foregående sesongene hadde den kun 1 gang vært over 80. Fra 1993-sesongen skulle den aldri igjen være under 85.7. Det er få som tviler på at Elway nøt godt av et trenerskifte som Denver kanskje kan angre på at ikke skjedde før.
John Elway var i Super Bowl fem ganger; etter 1986-sesongen, 1987-sesongen, 1989-sesongen, 1997-sesongen og 1998-sesongen. De to sistnevnte endte i Super Bowl-seier for Elway og Broncos, og i sin aller siste kamp i karrieren ble Elway sågar Super Bowl MVP. Det kalles å sette et punktum for en karriere! Elway ble valgt inn i Pro Football Hall of Fame i 2004.
2. JOE MONTANA (San Francisco 49ers 1979-92, Kansas City Chiefs 1993-94)
Meritter: 4x Super Bowl-mester, 3x Super Bowl MVP, 2x NFL MVP, 8x Pro Bowl, 6x All-Pro
Nøkkelstatistikker: 40.551 passing yards, 273 TDs mot 139 interceptions, 63.2% av pasningene endte i mottak, QB-rating for karrieren endte på 92.3.
Kommentar: Det var to spillere jeg vurderte som potensielle #1. Det endte på Brady, og Montana var den eneste som reelt sett var del av konkurransen om plassen. «Joe Cool» hadde en fabelaktig karriere når 49ers under Bill Walsh reiste seg fra bunn til topp, og det til tross for et begrenset fysisk repertoar. Montana ble kjent for sine mange comebacks og evnen til å være rolig under press; han var på sitt aller beste når det gjaldt som mest. Det var også tilfellet i Super Bowl, som han aldri tapte. Han innehar fortsatt rekordene for antallet pasninger i Super Bowl uten interception (122), og QB-rating på hele 127.8.
En ting som ofte glemmes når det gjelder Montana, er at karrieren kunne vært enda bedre om det ikke skyldtes en skade sent i NFC Championship-kampen i 1990-sesongen. 49ers var på vei mot sin tredje Super Bowl på rad når Montana ble skadet, og New York Giants vant. Skaden holdt Joe Montana på sidelinjen i hele 1991-sesongen, og med unntak av en halv kamp også 1992 (skjønt han nok kunne spilt mer i 1992 om ikke en annen spiller på denne lista -Steve Young- hadde sikret starterplassen hos 49ers i løpet av 1991).
Ingen vet om Montana i dag kunne sittet med 5-7 Super Bowl-ringer om skaden ikke hadde skjedd, men faktum er at den skjedde. Om man skal rangere på potensial, så er det en haug med spillere som kunne argumentert seg inn på en hvilken som helst «Tidenes beste»-liste. Montana gjorde selvsagt mer enn det, men det ble med 4 Super Bowls. Det var ikke fryktelig langt unna en femte, for når han gjorde comeback etter det lange skadeavbrekket, så ledet han Kansas City Chiefs til å bli svært konkurransedyktige; Montana fikk Chiefs til AFC Championship-kampen i 1993, og det ble sluttspill også i hans siste sesong i 1994. Han la opp før 1995-sesongen, og ble valgt inn i Pro Football Hall of Fame i år 2000.
1. TOM BRADY (New England Patriots 2000-19, Tampa Bay Buccaneers 2020-)
Meritter: 7x Super Bowl-mester, 5x Super Bowl MVP, 3x NFL MVP, 14x Pro Bowl, 5x All-Pro
Nøkkelstatistikker: Fortsatt i utvikling, men når disse ord skrives har Brady 56.301 79.204 passing yards, 416 581 TDs mot 146 191 interceptions, 63.7% 64% av pasningene ender i mottak, og QB-ratingen hans for karrieren er 96.6 97.3.
Kommentar: Brady er den eneste på lista som ikke er i Pro Football Hall of Fame, og det skyldes at han ikke har lagt opp ennå. Det er allikevel ingen tvil om hvor veien går 5 år etter at han legger opp; Tom Brady har hatt en eventyrlig karriere som konkurrerer om å være den beste noensinne. Vi står midt oppe i hans gull-år, så kanskje er vi farget av det, men det er vanskelig å se hvordan Brady ikke hører hjemme helt i toppsjiktet når man snakker om den beste QBen NFL har sett. Det på tross av skepsis rundt en del ting i Patriots-leiren det siste tiåret. Samtidig: Er det ikke alltid slik at de som gjør det best blir uglesett? Uansett hva man skulle mene om Deflategate, så er Tom Brady en vinner som også presterer eksepsjonelt bra som enkeltspiller. Han hever de rundt seg, tar gode avgjørelser, og er et konkurransemenneske som får kanalisert energien ut i resultater der det gjelder som mest: På banen.
Det hører med til historien at Brady, som mannen over ham på denne lista, fikk mange skeptiske røster mot seg før han i det hele tatt hadde spilt i ligaen. Mange mente han manglet forutsetningene til å lykkes, og Tom Brady endte til slutt med å bli valgt i sjette runde av NFL-draftet i år 2000, komisk nok noen valg bak en nordmann (Leif Olve Dolonen Larsen) med noen få års football-erfaring!
Skeptikerne tok feil. Brady var fra starten av ivrig på å vise hva han kunne, og når han fikk muligheten etter en skade på gode Drew Bledsoe, så lot han ikke sjansen gå fra seg. Siden den gang har det vært ett navn som er synonymt med QB hos New England Patriots: Tom Brady.
Store navn (i alfabetisk rekkefølge) som ikke når helt opp:
Troy Aikman , Sammy Baugh , Terry Bradshaw , Drew Brees , Randall Cunningham , Len Dawson , Dan Fouts , Bob Griese , Sonny Jurgensen , Jim Kelly , Sid Luckman , Warren Moon , Joe Namath , Jim Plunkett , Aaron Rodgers , Ken Stabler , Bart Starr , Fran Tarkenton , Y.A. Tittle , Kurt WarnerDu kan klikke på spillernes navn, og et eget vindu med film av den spilleren du har klikket på vil åpne seg i nettleseren din.